En liten anekdote . . . . (1)

I tilknytning til en debatt på ap.no, dukket det opp en liten anekdote. Denne var hentet fra et foredrag nobelprisvinneren i fysikk i 1997 Steven Chu holdt på universitetet i Berkeley. Se hele foredraget her: http://www.youtube.com/watch?v=nsVMKWzbRWQ Den norske versjonen begynner slik:

”Anta at du bor på en liten, isolert øy i Stillehavet. Innbyggerne der kan ikke reise til andre steder. Øya er alt du har. Det er en ganske liten øy. Midt på øya er det en stor vulkan. Der har det i det siste blitt flere og flere mindre utbrudd, og lava har begynt å renne nedover mot havet. Det ser ut til at om en stund vil t dekke hele øya og alle vil bli drept. Du er jo rimelig smart, så du forstår at det betyr at lavaen før eller siden vil nå deg og hele familien din.” Resten av historien kan du lese her:

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=18&ThreadID=268363

Denne anekdoten inspirerte meg til å skrive en parallell historie. Den kommer i tre deler, her er Del I.

Øyas historie – Del I

Anta at du bor på en isolert øy i Stillehavet. Innbyggerne der kan ikke reise til andre steder. Øya er alt du har.

Det er en ganske liten øy. På øya har det i de siste årene, fra 1950 til 2000 blitt observert at temperaturen har steget jevnt og trutt. Noen av innbyggerne begynner å bli engstelige for hva som kan komme til å skje. Dette har ingen på øya vært med på før. En av øyas mektigste kvinner, hun som har ansvar for alt utstyr, kommer på den tanken at kanskje det er CO2-innholdet som gjør dette. I svært mange år har øya målt denne gassen. De har sett at nivået har steget. Men ingen hadde tidligere kommet på den tanken at denne gassen kunne være en trussel. Kvinnen kjenner mange på øya, så da hun lurte på om dette kunne være årsaken, var det mange andre som også ble engstelige. Disse menneskene ble engstelige for om temperaturen om noen år ville bli så høy, og varmen så uhåndterlig at alle ville bli rammet. Du er jo rimelig smart, så du forstår at det betyr at varmen før eller siden vil nå deg og hele familien din.

Landsbyens eldste bestemmer seg dermed for å ha et lite møte om dette.

Noen sier at dette er illevarslende og fryktelig, men påpeker at de vanligvis jobber med saker i en tre-fire års periode, så det er ikke noe de kan prioritere nå. Andre mener at hvis de smarteste i landsbyen skal jobbe med å finne en måte å lede CO2 vekk fra landsbyen på, vil dette få økonomiske konsekvenser - landsbyen har rett og slett ikke råd til å sette i gang noe slikt.

Ja, økonomiske konsekvenser er noe som er viktig å tenke på. Men andre spør: Er det ikke viktig å finne ut av om dette kommer til å skje om hundre år eller tre hundre år? De mener at vi må vente litt før vi skal gjøre noe.

Til slutt er det de på øya som mener det er viktig med et fritt, uregulert marked: Vi er jo såpass smarte og et godt organisert folk at det ikke er noen grunn til å bekymre seg. Innen varmen blir for sterk er det helt sikkert noen som vil finne på noe, mener de.

-----
Nå tenker du sikkert at det ikke er sannsynlig at et slikt møte hadde funnet sted. Det sier seg jo selv - det er innlysende for alle i landsbyen at varmen før eller siden vil påvirke alle i landsbyen. Landsbyfolket blir jo alltid minnet på trusselen fordi varmen kan føles på kroppen.

Dette øysamfunnet har flere nyttige seremonier og ritualer. Slike allmøter som eldstemann på øya tok initiativ til, kalt Høysete, blir arrangert i forbindelse med folkelige festligheter. De som sitter i møtet har rikelig med både mat og drikke. Det ender som oftest med at det er et svært påvirket seminarium som konkluderer.

For å sikre at konklusjonene er til det beste for øysamfunnet blir det opprettet et nytt seminarium, dagen derpå. Det er Domsutvalget som har til oppgave å gå gjennom sakene, revidere nødvendige deler, og fatte de endelige beslutninger.

Mer følger.