Naturfagtimen i 1543

Du går på skolen midt på 1500-tallet. Neste time er naturfag, og dere skal lære mer om verdensrommet – jorda og andre himmellegemer. I forrige time fortalte læreren om jordas plass i himmelrommet, den planeten alle de andre planetene beveger seg rundt, f. eks. sola. Med sin bane rundt vår planet. Og dette var det ikke vanskelig å skjønne. Alle kunne jo se at sola flyttet seg på himmelen, den sto opp i øst, reiste seg på himmelen og sto rett i sør på det høyeste. Deretter gikk den mot vest, kom lavere og lavere på himmelen, for til slutt å forsvinne ned bak horisonten. I tillegg til at læreren forteller om dette, står det om dette i læreboka, med tegninger av hvordan jorda er verdensrommets sentrum, med andre planeter i lydige bevegelser rundt oss. I tillegg til alt dette, forteller jo foreldre, familie og venner det samme. Ingen tviler på dette verdensbildet – det geosentriske system. Jorda er kongen og styrer det hele.

Lærerassistenten har låst opp klasserommet, og alle elevene sitter stille og venter på læreren. Han er en eldre, ganske streng lærer. Han kan mye, han forteller med innlevelse og overbevisning. Men han virker litt gammeldags. Han går med gårsdagens klær og gir ofte uttrykk for at han ikke liker nymotens greier. Han skjønner ikke hva ungdommen skal med disse små stjernekikkertene – som er å få kjøpt av omreisende kremmere. De er fullstendig unyttige. En kan jo se det hele med det blotte øye!

Han har imidlertid registrert at enkelte underlige såkalte vise menn har begynt å snakke om ”noe” om himmellegemene våre. Han har hørt noe mumling om at kanskje jorda ikke er verdensrommets sentrum? Men han er sikker på at den slags går over. Vi kan jo se sammenhengen på himmelen. Nye tanker er mest til bryderi, om ikke lenge er vi tilbake til det vante. Og særlig for en lærer er det viktig å ikke la seg påvirke, eller rive med av nymotens strømninger. Særlig oppfatninger som bl. a. kan forrykke det som skal være dagens tekst.

Med en gang læreren kommer inn i rommet værer du at noe er galt. Læreren er oppjaget, faktisk litt andpusten, litt rødlig i ansiktet og til om med bustete på håret. Ansiktsfargen er slik som når læreren er sint og virkelig opprørt for noe. Da som oftest for noe som vi har gjort. Her må det være noe riktig alvorlig i gjære.

Han ser ut over klassen med et nærmest fortvilet blikk. Han svelger, puster dypt noen ganger, og begynner å snakke. Men stemmen hans er helt annerledes enn vanlig. På en måte inderlig, litt fjern, og nedstemt, som i moll. Og så hører vi det: ”Jorda er ikke verdensrommets sentrum. Det er sola, og vi går i bane rundt den, som en hvilken som helst annen planet, uten noen betydning. Og jeg som trodde på det jeg så og det de gamle rådmenn sa”.

Livet raste sammen for læreren, den dagen.

Nå, i 2009, har noen begynt å snakke om at den globale temperaturen ikke stiger …..