torsdag 30. april 2009

Naturfagtimen i 1543

Du går på skolen midt på 1500-tallet. Neste time er naturfag, og dere skal lære mer om verdensrommet – jorda og andre himmellegemer. I forrige time fortalte læreren om jordas plass i himmelrommet, den planeten alle de andre planetene beveger seg rundt, f. eks. sola. Med sin bane rundt vår planet. Og dette var det ikke vanskelig å skjønne. Alle kunne jo se at sola flyttet seg på himmelen, den sto opp i øst, reiste seg på himmelen og sto rett i sør på det høyeste. Deretter gikk den mot vest, kom lavere og lavere på himmelen, for til slutt å forsvinne ned bak horisonten. I tillegg til at læreren forteller om dette, står det om dette i læreboka, med tegninger av hvordan jorda er verdensrommets sentrum, med andre planeter i lydige bevegelser rundt oss. I tillegg til alt dette, forteller jo foreldre, familie og venner det samme. Ingen tviler på dette verdensbildet – det geosentriske system. Jorda er kongen og styrer det hele.

Lærerassistenten har låst opp klasserommet, og alle elevene sitter stille og venter på læreren. Han er en eldre, ganske streng lærer. Han kan mye, han forteller med innlevelse og overbevisning. Men han virker litt gammeldags. Han går med gårsdagens klær og gir ofte uttrykk for at han ikke liker nymotens greier. Han skjønner ikke hva ungdommen skal med disse små stjernekikkertene – som er å få kjøpt av omreisende kremmere. De er fullstendig unyttige. En kan jo se det hele med det blotte øye!

Han har imidlertid registrert at enkelte underlige såkalte vise menn har begynt å snakke om ”noe” om himmellegemene våre. Han har hørt noe mumling om at kanskje jorda ikke er verdensrommets sentrum? Men han er sikker på at den slags går over. Vi kan jo se sammenhengen på himmelen. Nye tanker er mest til bryderi, om ikke lenge er vi tilbake til det vante. Og særlig for en lærer er det viktig å ikke la seg påvirke, eller rive med av nymotens strømninger. Særlig oppfatninger som bl. a. kan forrykke det som skal være dagens tekst.

Med en gang læreren kommer inn i rommet værer du at noe er galt. Læreren er oppjaget, faktisk litt andpusten, litt rødlig i ansiktet og til om med bustete på håret. Ansiktsfargen er slik som når læreren er sint og virkelig opprørt for noe. Da som oftest for noe som vi har gjort. Her må det være noe riktig alvorlig i gjære.

Han ser ut over klassen med et nærmest fortvilet blikk. Han svelger, puster dypt noen ganger, og begynner å snakke. Men stemmen hans er helt annerledes enn vanlig. På en måte inderlig, litt fjern, og nedstemt, som i moll. Og så hører vi det: ”Jorda er ikke verdensrommets sentrum. Det er sola, og vi går i bane rundt den, som en hvilken som helst annen planet, uten noen betydning. Og jeg som trodde på det jeg så og det de gamle rådmenn sa”.

Livet raste sammen for læreren, den dagen.

Nå, i 2009, har noen begynt å snakke om at den globale temperaturen ikke stiger …..

fredag 24. april 2009

En liten ankdote ... (3)

Øyas historie – Del III

Alle visste at CO2-gassen var livets gass, for alle vekstene på øya. Fotosyntesen kjente alle litt til, at plantene brukte CO2 for å produsere karbohydrater, og til og med gi fra seg oksygen, den livsnødvendige gassen for øyboerne selv. Det var riktignok noen som forsøkte seg med å si at CO2-gassen var giftig og at utslipp av den ødela klimaet for øysamfunnet. Men disse innså ganske raskt at slike påstander ikke var forenlig med den åpne holdningen det øvrige Domsutvalget hadde til naturlige prosesser og naturlige substanser. De som ropte ”ulv, ulv” i starten av debatten ble etter hvert overbevist om at det var helt feil å se på CO2 som en giftig gass. I ettertid har det vist seg at de egentlig kjente hele fotosyntesen ltt dårlig, og slett ikke CO2-kretsløpet. Men de var klar over at CO2 var nødvendig i livssyklusen på øya.

Deretter måtte Domsutvalget ta for seg utsagnet ”Og det er et faktum at hvis vi ikke gjør noe, vil vi ikke bare ha et klimaproblem; vi vil også få en svært alvorlig energikrise”. Det var egentlig rart at rapportøren for hovedrapport nr. 1 hadde skrevet ”det er et faktum”. For var det noe Domsutvalget var nøye med, så var det å etterlyse dokumentasjon for slike bastante påstander. ”Faktum” ble ansett som et meget krevende ord i dette øysamfunnet. Så her kom utvalget til at rapportøren hadde fått litt vann over hodet. Dokumentasjon var ikke å oppdrive på hele øya. Dermed ble ordet ”faktum” fjernet, og erstattet med ”kanskje mulig”. Og samtidig var hele Domsutvalget enige om at dette var høyst usikkert. Noen hadde vissnok kommet med noe spekulativt i debatten, men dette ble ikke tatt med i 2. hovedrapport. Men det ble selvfølgelig nevnt på Alltorget! Det var jo på denne måten at også den øvrige befolkning fikk lærdom av det arbeidet Domsutvalget gjorde, til øyas beste!

Dernest måtte utvalget se på påstanden om ”et klimaproblem og energikrise”. Uten å gå trettende i detalj på denne diskusjonen, ble det etterlyst kunnskaper om denne oppvarmingen, med økende temperatur. Temperaturstigningen hadde jo stanset opp de siste 10 åren. Og dessuten var det jo et spørsmålet om den var menneskeskapt, på den måten at det var mulig å gripe inn for øyboerne. Naturlig nok var det mange som pekte på at det å bruke mye ressurser på å hindre noe om kanskje mest var en naturlig prosess, ja det kunne føre til den energikrisen som ble påpekt av rapportøren. Men da ville det være en selvpåført krise, så å si en varslet katastrofe for det lille øysammfunnet. Noen hadde hørt om det som ble kalt føre-var, at det noen ganger var nødvendig handle under litt høy risiko. Men igjen så vant fornuften fram. I dette tilfelle manglet gode kunnskaper om det var en slik sammenheng, mellom temperatur og CO2. Og det var ingen kunnskap om at det ville hjelpe å gripe inn. Ja, noen snakket om at det kunne gjøre vondt verre. En av de historiene som ble fortalt på Alltorget, var at enkelte var redde for at alt planteliv på øya ville dø ut, dersom for mye CO2 ble fjernet. Ja for dersom de klarte å starte fjerning av CO2, var det ingen som hadde full kontroll. Kunne man stoppe ved et ”riktig” nivå? Når skulle vi stoppe?

Andre igjen pekte på at det var mye data som talte for at det hadde vært høyere nivåer av CO2 tidligere. Andre igjen pekte på de periodene der også temperaturen hadde vært langt høyere enn nå.

De to siste delene av denne anekdoten er ikke hentet fra andre, den finnes kun på en skarve hard disk!

lørdag 18. april 2009

En liten anekdote ...(2)

Øyas historie – Del II

Høysete har lang tradisjon i å nedtegne sine konklusjoner. Det er nødvendig slik at Domsutvalget har noe dokumentasjon å forholde seg til. Disse rapportene kalles Hovedrapporter. I tillegg blir det også utarbeidet kortere sammendrag for de som skal sette beslutningene i verk. I sammendraget støtte Domsutvalget på dette:

”Dette lille sammendraget er, som dere sikkert forstår, en reaksjon på den oppvarmingen som skjer på øya vår. Og her er det én viktig sak: Oppvarmingen er ikke like innlysende for alle, og det faktum at vi faktisk er på vei til å gå tom for både det ene og det andre, er ikke noe mange tenker over.

Det er likevel et faktum at den globale temperaturen stiger. Det er et faktum at våre utslipp har ført til at CO2-nivået har gått opp fra 280 ppm til over 380 ppm siden den industrielle revolusjon. Og det er et faktum at hvis vi ikke gjør noe, vil vi ikke bare ha et klimaproblem; vi vil også få en svært alvorlig energikrise.”

I motsetning til mange andre arbeidsgrupper som får oppgaver i dette øysamfunnet, er Domsutvalget sammensatt av personer som tenker fritt. Det blir lagt vekt på at Domsutvalget har personer som benytter ytringsfriheten, som har ytringsfrimodighet og som tenker grunnleggende kritisk over alle spørsmål som kommer opp. De stiller med et åpent sinn, de er ydmyke og tolerante, både overfor det som er skrevet og det som blir sagt i Domsutvalget. Og en ting er spesielt i dette øysamfunnet. Når Domsutvalget har gjort jobben sin, så kan beboerne stole fullt og fast på dem. Også i Domsutvalget stilles det strenge krav til nedtegning av arbeidet. Denne nedtegningen blir lest opp på Alltorget, en åpen plass, slik at alle som ønsker kan få innsyn i dette.

Dette betyr at Domsutvalget, uansett hvor kritiske de er til første Hovedrapport, nærmest blir forgudet av beboerne. Alle vet at uten de spørsmål som Domsutvalget stiller, og finner svar på, ja så ville utviklingen på øya stanse opp. Ressursene ville bli brukt på unyttige ting og mye tid ville gå med til å sette i gang oppgaver som i ettertid ville vist seg å være fullstendig nytteløse. Og kanskje det beste av det hele, de er også godt likt av Høysete. Selv om Domsutvalget skulle gå i mot alt som står i første Hovedrapport. Den andre Hovedrapporten, som blir nedtegnet av Domsutvalget, blir gjeldende øystrategi.

Idet Domsutvalget tok fatt på det ene avsnittet:

"Det er likevel et faktum at den globale temperaturen stiger. Det er et faktum at våre utslipp har ført til at CO2-nivået har gått opp fra 280 ppm til over 380 ppm siden den industrielle revolusjon. Og det er et faktum at hvis vi ikke gjør noe, vil vi ikke bare ha et klimaproblem; vi vil også få en svært alvorlig energikrise."

var de fullt klar over at en grundig analyse av innholdet kunne bli tungt å bære for Høysete, men ikke minst for de personer som hadde fått presset gjennom disse uttalelsene. Men lederen av Domsutvalget overbeviste utvalget om at tilliten til Domsutvalget var så rotfestet på denne øya, at det var ingen ting å frykte. Alle ville akseptere resultatet av deres arbeid, bare de fikk tenkt seg godt om.

Først måtte Domsutvalget altså diskutere hvorvidt temperaturen stiger. Og da viste det seg jo, på de siste målingene gjennom nær 10 år, at temperaturen hadde flatet ut. Det ble en uvanlig kraftig diskusjon om dette punktet. Mange sa rett og slett at ”den globale temperaturen stiger”, noen andre sa ”den globale oppvarmingen pågår”. Men etter å ha gransket det som forelå av temperaturmålinger ble det fastlått at den globale temperaturen ikke stiger lenger, den har flatet ut. Dette kaller ikke øyboerne konsensus. For de vet at i vanskelige naturbestemte spørsmål kan en ikke enes på ”midten”. I Domsutvalget holder de diskusjonen i gang til alle er enige, ved hjelp av argumenter. I dag er det mange som undrer seg på hvordan denne kulturen er så godt utviklet på øya.

Dernest måtte de se på utsagnet ”våre utslipp har ført til at CO2-nivået har gått opp fra 280 ppm til 380 ppm”. Her ble det selvfølgelig også lagt fram data og målinger som viste dette, CO2- nivået hadde økt. Men deretter ble det igjen en kraftig diskusjon om årsakene til denne økningen og i hvor stor grad dette var en trussel.

Mer følger!

søndag 12. april 2009

En liten anekdote . . . . (1)

I tilknytning til en debatt på ap.no, dukket det opp en liten anekdote. Denne var hentet fra et foredrag nobelprisvinneren i fysikk i 1997 Steven Chu holdt på universitetet i Berkeley. Se hele foredraget her: http://www.youtube.com/watch?v=nsVMKWzbRWQ Den norske versjonen begynner slik:

”Anta at du bor på en liten, isolert øy i Stillehavet. Innbyggerne der kan ikke reise til andre steder. Øya er alt du har. Det er en ganske liten øy. Midt på øya er det en stor vulkan. Der har det i det siste blitt flere og flere mindre utbrudd, og lava har begynt å renne nedover mot havet. Det ser ut til at om en stund vil t dekke hele øya og alle vil bli drept. Du er jo rimelig smart, så du forstår at det betyr at lavaen før eller siden vil nå deg og hele familien din.” Resten av historien kan du lese her:

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=18&ThreadID=268363

Denne anekdoten inspirerte meg til å skrive en parallell historie. Den kommer i tre deler, her er Del I.

Øyas historie – Del I

Anta at du bor på en isolert øy i Stillehavet. Innbyggerne der kan ikke reise til andre steder. Øya er alt du har.

Det er en ganske liten øy. På øya har det i de siste årene, fra 1950 til 2000 blitt observert at temperaturen har steget jevnt og trutt. Noen av innbyggerne begynner å bli engstelige for hva som kan komme til å skje. Dette har ingen på øya vært med på før. En av øyas mektigste kvinner, hun som har ansvar for alt utstyr, kommer på den tanken at kanskje det er CO2-innholdet som gjør dette. I svært mange år har øya målt denne gassen. De har sett at nivået har steget. Men ingen hadde tidligere kommet på den tanken at denne gassen kunne være en trussel. Kvinnen kjenner mange på øya, så da hun lurte på om dette kunne være årsaken, var det mange andre som også ble engstelige. Disse menneskene ble engstelige for om temperaturen om noen år ville bli så høy, og varmen så uhåndterlig at alle ville bli rammet. Du er jo rimelig smart, så du forstår at det betyr at varmen før eller siden vil nå deg og hele familien din.

Landsbyens eldste bestemmer seg dermed for å ha et lite møte om dette.

Noen sier at dette er illevarslende og fryktelig, men påpeker at de vanligvis jobber med saker i en tre-fire års periode, så det er ikke noe de kan prioritere nå. Andre mener at hvis de smarteste i landsbyen skal jobbe med å finne en måte å lede CO2 vekk fra landsbyen på, vil dette få økonomiske konsekvenser - landsbyen har rett og slett ikke råd til å sette i gang noe slikt.

Ja, økonomiske konsekvenser er noe som er viktig å tenke på. Men andre spør: Er det ikke viktig å finne ut av om dette kommer til å skje om hundre år eller tre hundre år? De mener at vi må vente litt før vi skal gjøre noe.

Til slutt er det de på øya som mener det er viktig med et fritt, uregulert marked: Vi er jo såpass smarte og et godt organisert folk at det ikke er noen grunn til å bekymre seg. Innen varmen blir for sterk er det helt sikkert noen som vil finne på noe, mener de.

-----
Nå tenker du sikkert at det ikke er sannsynlig at et slikt møte hadde funnet sted. Det sier seg jo selv - det er innlysende for alle i landsbyen at varmen før eller siden vil påvirke alle i landsbyen. Landsbyfolket blir jo alltid minnet på trusselen fordi varmen kan føles på kroppen.

Dette øysamfunnet har flere nyttige seremonier og ritualer. Slike allmøter som eldstemann på øya tok initiativ til, kalt Høysete, blir arrangert i forbindelse med folkelige festligheter. De som sitter i møtet har rikelig med både mat og drikke. Det ender som oftest med at det er et svært påvirket seminarium som konkluderer.

For å sikre at konklusjonene er til det beste for øysamfunnet blir det opprettet et nytt seminarium, dagen derpå. Det er Domsutvalget som har til oppgave å gå gjennom sakene, revidere nødvendige deler, og fatte de endelige beslutninger.

Mer følger.

fredag 3. april 2009

Game over! 1. april 2009
I følge godt informerte kilder planlegger CICERO nå å avblåse hele klimakrisen. De erkjenner at klimaendringene først og fremst har naturlige årsaker. Menneskeskapt utslipp av CO2 har svært liten betydning. Atmosfæren inneholder så mye naturlig CO2 at det antropogene menneskeskapte bidraget på 3-4% er helt uten betydning. Dette har vært kjent i 20 år og nå innser CICERO at naturen selv ordner opp i CO2-balansen. I følge våre kilder er det nå full enighet internt i CICERO om at det er overveiende sannsynlig at solaktivitet, kosmisk stråling, vanndamp og skylaget har størst betydning for klimaendringene. CICERO arbeider nå med hvordan de best skal formidle denne konklusjonen, uten å miste all troverdighet. Institusjonen er selvfølgelig fullstendig klar over at fallhøyden er rimelig stor, ikke minst på grunn av den debattformen ansatte ved institusjonen har stått for. CICERO ble etablert i1988 med det formål å forske for å kunne stoppe de menneskeskapte klimaendringene. Hva som nå skal skje med institusjonen er et helt åpent spørsmål. Mye taler for at det hele blir glemt, at aktiviteten blir skrinlagt og at de ansatte finner seg noe annet å gjøre. Vi andre må forberede oss så godt vi kan på de naturlige variasjoner i klimaet som kommer.

Gjennom lengre tid har det blitt påpekt at det har vært både varmere og kaldere perioder tidligere. Vi snakker om den lille istiden og den varme perioden i middelalderen (1000 – 1350). En måte å benytte utredningskompetansen og kanskje spesielt den lojalitetsfølelsen denne institusjonen har vist overfor bestemmende myndigheter og globale paneler, er at sårbarhetsutvalget i Norge kunne benytte CICERO til et eller annet. CICERO er selv veldig interessert i å få tips fra den norske befolkningen til hva institusjonen kunne arbeide med. Dette kan gjøres ved å kontakte Cicero pr tlf 22 85 87 50 eller på e-post admin@cicero.uio.no

Men uansett, før institusjonen eventuelt blir nedlagt, vil de gjennomgå nettsidene sine, rette opp de uklarheter og misforståelser som er der. De vil ha frem en nettside som åpent og ærlig formidler det synet CICERO har i dag, på de klimaendringene vi ser.